Schieldrop er en musikalsk begavelse som manøvrerer trygt og med stor fleksibilitet gjennom de tre satsene. Enten det er skjeve taktarter, virtuose løp eller teknisk utfordrende partier på grensen til akrobatikk – han bidrar til å gi stykket farge og karakter, og vippes aldri av pinnen. Så har han også noen av Norges beste musikere og en særdeles intuitiv dirigent i ryggen. Så får vi håpe på flere oppsetninger av verket, og på sikt også en innspilling. For dette er musikk som fortjener et stort publikum. Grenser, sjangere og barrierer brytes i Daniel Herskedals nye tubakonsert. En soleklar hjemmeseier for den Trøndelag-baserte komponisten. Selv om urfremføringen av Daniel Herskedals helt ferske tubakonsert «Earth» fant sted i Oslo med Stabsmusikken i september, er det fristende å kalle dette den egentlige premieren. Herskedal er fra Molde, men har bakgrunn fra jazzlinja på NTNU og er i dag bosatt på Røros. Det er lov å kalle ham vår, da? Og hvis dette var hjemme-premieren, var det definitivt en hjemmeseier. En soleklar en, hvor dirigent, solist og korps leverer musikk i verdensklasse. Mange kjenner Herskedal best som tuba-virtuos jazzmusiker og -komponist, i samarbeid med Trondheim Jazzorkester, Emilie Nicholas og mange andre, men alltid med en ukonvensjonell tilnærming til instrumentet. Han utforsker klanger, resonans og nyanser i instrumentets register, ofte med et dvelende, poetisk uttrykk som berører som resultat. Han har tidligere skrevet bestillingsverk til blant andre BBC Concert Orchestra og Moskvapatriarkatets Mannskor. Denne gangen er musikken skrevet spesielt til August Schieldrop. Den unge klassisk utdannede tubaisten (født 1999) fra Oslo har rukket å opptre med de fleste ledende norske orkestre, og har mottatt flere priser for sitt talent. Sammen med Luftforsvarets musikkorps (LFMK) og deres 1. gjestedirigent Peter Szilvay resulterer det i en konsert som krysser både geografiske og musikalske grenser, og som resonnerer i kroppen og klinger godt i øret i lang tid etterpå. Men før vi går dypere inn i musikken, litt om rammen: Fremføringen var nemlig ett av fem verk på programmet, der hele fire av disse er skrevet til Forsvarets musikk. Szilvay og korpset tok oss først gjennom en særdeles leken og dynamisk utgave av Knut Nystedts «Entrata Festiva». Stykket starter med en enkel trommevirvel, men utvikler seg til en kompleks lek med stemmer og svar der de de fleste instrumentgrupper får vist seg fram. Det er mye norsk folkemusikk her, som antakelig skyldes Nystedts hjemlengsel mens hans skrev stykket i sin eksiltilværelse i USA. Og så er det solid håndverk, og LFMK får nyansene i musikken til å skinne. Mange korps har spilt Olav Bergs «Blowing», særlig på 1980- og 90-tallet, men kvalitetene i verket kommer tydeligere fram i hendene på profesjonelle. Olav A. Thommesens ikoniske «Stabsarabesk» er nærmest som en reise til Midtøsten, og Szilvay er en kunstner på podiet der han kjemper med å holde det langsomme tempomessige, men likevel så suggererende stykket tilbake, mens det dirrer i taket på Byscenen. Ikke minst blir «Stabsarabesk» interessant som en kommentar til kveldens hovedverk. For Herskedals «Earth» har også elementer av reise i seg, både til Midtøsten, Balkan og Brasil, samtidig som det har råskapen til jazz og norsk folkemusikk. At musikken fremføres av et klassisk ensemble, fjerner ikke de røffe kantene. Det forfines aldri, det framstår utilpasset. Komponisten er åpenbart ute på eventyr, likevel ivaretar han sin personlighet. Verket har tre satser som går over i hverandre, og det skjer så mye at det innimellom er vanskelig å henge med. Men jeg merker meg spesielt det fine samspillet mellom tuba og vibrafon i førstesatsen, og noen av melodiene i sats to som er så umiddelbare at jeg nynner på dem på vei ut. Sats tre skiller seg mest ut, med et lengre soloparti for tuba i starten. Innimellom synger og blåser Schieldrop i instrumentet samtidig – og skaper de vakreste terser og kvinter som overtoner. Schieldrop er en musikalsk begavelse som manøvrerer trygt og med stor fleksibilitet gjennom de tre satsene. Enten det er skjeve taktarter, virtuose løp eller teknisk utfordrende partier på grensen til akrobatikk – han bidrar til å gi stykket farge og karakter, og vippes aldri av pinnen. Så har han også noen av Norges beste musikere og en særdeles intuitiv dirigent i ryggen. Så får vi håpe på flere oppsetninger av verket, og på sikt også en innspilling. For dette er musikk som fortjener et stort publikum. NB! Anmeldelsen er basert på konsertens generalprøve. Anmeldt av KAI KRISTIANSEN Foto: HÅVARD HAUGSETH JENSEN